Selvsikker er lik kreativ?

Setter du deg ned og tegner, bare fordi du har lyst? Skriver du historier, bare fortellingene plutselig bare dukker opp i hodet ditt? Vet du akkurat hvordan du skal matche et par sko med en spesiell veske eller noen sære smykker? Må du bare ta et bilde av en fortauskant, fordi den har så fine former?

Kreativitet kan beskrives på mange forskjellige måter. Selv har jeg aldri følt meg veldig kreativ.

For meg er kreativitet definert med fantasi, noe jeg skulle ønske jeg hadde masse av. Jeg har så lyst til å bare sette meg ned og skrive spennende historier som mennesker kan ha glede av, og bli underholdt av. Jeg skulle ønske at jeg hadde lyst til å sette meg ned å skrive. Alltid er det noe annet som virker viktigere der og da, eller morsommere, som YouTube, lese en bok, ringe en venn, gå en tur (okey, jeg skal innrømme, jeg fant på den siste der)… Veldig sjelden har jeg inspirasjonen til å sette meg ned bare for å skrive, noe jeg ofte gjorde da jeg var “yngre”. Jeg skrev masse før, og noe av det var faktisk ikke så ille. Plutselig stoppet jeg. Det har ingenting med mangelen på ideer å gjøre, jeg har mange ideer. Men ingen av de er kreative nok, spennende nok, originale nok. Føler jeg…

Hva definerer du med ordet kreativitet? Er du kreativ?

Selv tror jeg at kreativitet kan læres bort, at det er noe man kan bli etter hvert. Men er det noen som vet hvordan? Jeg skulle så gjerne vært en kreativ person, med spennende ideer og visjoner… Er jeg kanskje bare for feig til å kunne se de selv? Er kanskje alle kreative på hver sin måte? Handler det kanskje rett og slett om selvtillit? Trenger jeg kanskje bare å ha større tro på meg selv?

Hva tror du?

Kreativitet kan være en post-it på en vegg.

Stikkord: Fantasi, Kreativitet, Skriving

The power of three, will set us free…

Jeg har ikke vært til stede de siste dagene, fordi jeg har nerdet foran TV-skjermen sammen med Martine. Ååååjadda, jeg har kjøp meg alle sesongene av Charmed, og vi er dermed obsessed. Hvem kan vel motstå de dårlige effektene, de cheesy kommentarene og alle småfeilene i denne serien? Jeg sverger, ALT vi gjør er å sitte og klage over alt som er feil og teit, i mangel av bedre ord. Samtidig er det utrolig sjarmerende, fordi det minner så fælt om da vi var yngre, og faktisk elsket serier som dette.

Hvilken serie så du på som yngre? Ser du på det fortsatt?

Stikkord: Charmed

Blush @ iPublish

Ville bare bruke ett lite minutt på å fortelle dere om Reidun Beates nye nettside Blush. Den er ganske så fersk, og jeg bare digger ideen. Blush er en side med artikler om alt mulig fra sminke og mote, til nettvett og film. Den dekker rett og slett alt en kan ønske, og er en skikkelig jenteside <3 Har man lyst, kan man selv bidra med innlegg på siden, og dermed la den lille journalisten i deg slippe fri, om bare for en liten stund! Jeg anbefaler deg virkelig å ta en titt; selv har jeg lagt den til på bloglovin’, og jeg anbefaler deg til å gjøre det samme!!!

Blush @ iPublish

Stikkord: Anbefaling, Nettside

Verdens dårligste videoblogg

Jeg lagde faktisk en videblogg, men den var så dårlig at jeg blei flau. Lastet den til og med opp på YouTube, for herregud, man skal da tørre å drite seg ut? Men altså, den var bare så kjedelig at det går ikke an. At 1 minutt og 13 sekunder kan være så kjedelige, og sjenerende… det skulle ikke vært lov!

I stede får dere et sjarmerende bilde av meg, i nuet:

Uredigert og vakkert. Sjekk titsa da, jeg kunne blitt den nye Linni Meister, eller hva?

Stikkord: Vlogg

Battle of the mole

Da var det endelig en ny header her på bloggen, og jeg vet at den ikke er blant det mest kompliserte du har sett (håper jeg for din del), men det er fint nok. Forandring fryder!

Ellers har jeg vært flink jente i dag. Sto opp klokken åtte, fordi jeg skulle til legen for å fjerne tre føflekker jeg har gått rundt og bekymret meg for. Alt gikk bra, bortsett fra at bedøvelsessprøytene var litt vonde, men etter at jeg var ferdig å skrike gikk det så bra så…

Etterpå dro jeg på jobb, og i løpet av arbeidsdagen begynte jeg å snufse, og jeg er redd jeg begynner å få svineinfluensa, eller noe i den duren.

Så alt i alt har det vært en dag fylt med opplevelser og oppdagelser…

Stikkord: Blogg, Føflekk

Home is where the heart is

I går ringte min fars kjæreste på hjemmetelefonen. Jeg visste jo ikke at det var henne, så jeg svarte selvfølgelig.

– Næ, Carina, er det deg? Alt bra?
– Joda, alt bra med meg. Og med dere?
– Jo, alt bra med oss. Du skjønner, vi er i Sverige. Du må vite det, Carina, at jeg ringer på egen fri vilje, faren deres vet ikke at jeg ringer, han er i kjelleren, jeg ringer for meg selv, ingen andre.
– … Ja vel?
– Ja, du skjønner, grunnen til at jeg ringer er fordi vi savner han broren din så fælt. Ja, vi snakker jo aldri noe med han, og han har jo alltid vært litt gutten min også.
– … Ja, er ikke så lett det der.
– Nei, det er jo ikke det, men vi savner å ha kontakt med han da. Er han hjemme eller?

Dette hadde kanskje ikke vært så ille, hadde jeg hatt noe særlig kontakt med de selv… Men det har jeg ikke. Sist jeg snakket med de var da min fars kjærestes datter inviterte meg til sin sønns navnebursdag, og de også var der. Det er cirka to måneder siden. I løpet av denne tiden har jeg hatt bursdag, jeg har hatt eksamener, jeg har blitt singel, jeg har flyttet hjem til mamma. Det er en del de har gått glipp av, og når de da ringer meg for å fortelle meg hvor mye de savner storebroren min som de ikke har noe særlig kontakt med, da begynner jeg å lure på om de er helt riktig skrudd sammen?

Da jeg senere skulle fortelle dette til Kristian (eksen) begynte jeg faktisk å gråte. Jeg vet ikke hvorfor de tror det er greit å fortelle meg hvor mye de savner storebroren min, og ikke meg. Det verste er at jeg alltid går rundt og lurer på om det er noe jeg har gjort, eller noe jeg har sagt, som er årsaken til at de aldri ringer og spør om meg. Min storebror nekter å prate med de (kanskje ikke så rart). Jeg har alltid ringt de, når jeg ikke har hørt noe på flere måneder og mener det har gått for lang tid. Fortsatt er det jeg som blir sittende igjen som en idiot og må svare på deres spørsmål om hvorfor storebroren min ikke vil snakke med de.

Jeg gidder ikke mer. Om pappa vil ha kontakt, får det bli opp til ham. Jeg er lei av å prøve. Jeg er bare så redd for å ende opp så bitter som broren min. Men jeg orker ikke mer. Det tar for mye energi å syntes synd på meg selv.

Stikkord: Familie, Pappa

Skal jeg fortelle deg en hemmelighet?

JEG HAR VÆRT OG TRENT I DAG!!!!

Okei, det er ikke en hemmelighet, du kan godt fortelle det til alle du kjenner om du vil, for jeg er riiimelig stolt ^^

Stikkord: Trening